Kampanjen om forhistorien — ti hovedeventyr

Startsted og tidspunkt: Sarımğara Çakmaktepe, rundt 9600 f.Kr.; Göbekli Tepe besøkes senere. Status: fortellingskanon og ferdigstilt design v3, med familierevisjon godkjent 5. september 2026. Erstatter det tidligere forslaget med 22 korte oppdrag. Format: historisk 3D-eventyr for én person eller et lag på opptil fem.

«Ferdigstilt design» betyr at rekkefølgen, problemet, læringen, den historiske grensen, samarbeidet og avslutningen på de ti eventyrene er fastlagt. Nettalfaversjonen har allerede en første skrevet og spillbar versjon av dialogene, målene, kortene, forsøkene og beslutningene. Detaljerte filmmanus, stemmer, flere samarbeidsinteraksjoner, endelige ressurser og iscenesettelsen med høy detaljgrad gjenstår. Forskjellen forklares i avsnitt 7.

Denne kampanjen skaper Jordens første nedtegnelse i TRACEKEEPERS: Signalet fra jorden. Den internasjonale arbeidstittelen er TRACEKEEPERS: BEFORE CITIES og den lokaliserte tittelen er TRACEKEEPERS: FØR BYENE.

Godkjent familierevisjon — 5. september 2026

Denne revisjonen innarbeider de godkjente beslutningene om familie og språk i den skriftlige utformingen. Den bekrefter ikke at dialogene, scenene eller tilstandene allerede er implementert i alfaen eller i Unreal.

Ena, 29 år, er datteren til Tala, 47 år. Daro, 32 år, er lillebroren til Kael, 39 år. Ena og Daro er et par og har datteren Luma på sju år. De lever sammen med andre mennesker i ulike aldre som arbeider, spiser, leker og hjelper hverandre; klanen er ikke begrenset til denne familien eller personene med kort.

Halskjedet gir det eksisterende oppdraget i 1.0 en mottaker. Ena setter det sammen og trer det, Lorn hjelper med det tekniske arbeidet, Daro bidrar med noen steiner, og Luma velger en perle hun liker. Lumas sykdom erstatter ulykken som familiesituasjon i 1.10. Det legges ikke til en ny perleinnsamling, en tilsvarende ekstra krise eller et selvstendig oppdrag for hvert familiemedlem. Bedringen skjer gradvis og avhenger ikke av en offergave, et halskjede eller lagets avstemning.

1. Beslutning om struktur

Sesongen vil ha ti hovedoppdrag og et kort ankomstoppdrag, ikke 22 små oppdrag. Hvert hovedeventyr har fem til åtte spillbare sekvenser som senere grupperes i fire til seks produksjonsakter. Alle inneholder 3D-utforsking, meningsfull innsamling og levering, samtaler, gåter, en beslutning og en konsekvens. Produksjonsmålet er omtrent 40–50 spillbare situasjoner innenfor de ti historiene, i tillegg til perleopplæringen.

Foreløpig varighet for produksjonsanslag:

• oppdrag 1.1, 1.4, 1.7 og 1.8: 30–40 minutter;
• oppdrag 1.2, 1.5, 1.6 og 1.9: 40–50 minutter;
• oppdrag 1.3 og 1.10: 50–65 minutter;
• ankomstoppdrag 1.0: 10–15 minutter;
• grunnsesong: omtrent 7–9 timer, pluss valgfri fordypning.

Disse tallene skal valideres med en sceneoversikt og spilltester. De er ikke et fast kommersielt løfte.

2. Fortellingsregel: vise, trenge og oppdage

Hver person forholder seg til spilleren på tre ulike måter.

2.1. Invitasjon til å bli kjent med verdenen

Personen kan arbeidet sitt. Hen peker, sammenligner og spør for å lære bort observasjon. Hen er ikke avhengig av spilleren for å huske noe grunnleggende.

Kael: «Se på de to grenene. Ikke rør dem ennå. Hva forteller overflaten deg?»

2.2. Meningsfulle forespørsler om gjenstander

Personen kan be om et skinn, en stein, en prøve eller et redskap. Hver leting må avdekke et hint, vise en kostnad eller åpne en samtale. Ærender for å trekke ut tiden tas ikke med.

2.3. Virkelig hjelp på terskelen til en oppdagelse

Når et nytt problem oppstår, formulerer personen en mulig idé ut fra kunnskapen i sin tid. Da ber hen om samarbeid for å samle deler, se flere steder samtidig eller prøve alternativer.

Spilleren gir ikke en moderne løsning. Hen hjelper personen frem til en konklusjon som kunne nås med personens materialer og erfaring. Det er personen selv som forstår og forklarer den.

«Eureka-øyeblikk» er et internt designbegrep. Personene i forhistorien bruker ikke dette greske ordet og hevder ikke å ha oppfunnet noe for hele menneskeheten.

2.4. Fast Tracekeeper-guide

Før oppdrag 1.0 velger spilleren eller laget Veritas eller Aletheia. Begge har tatt på seg et menneskelig feltutseende for å kommunisere uten å utgi seg for et virkelig menneske. Den valgte personen følger hele kampanjen, opptar ingen spillerplass og beholder rollen både i solospill og samarbeidsspill.

Guiden kan hjelpe på fire måter, alltid på spillerens forespørsel:

1. minne om det nåværende målet;
2. oppsummere beleggene laget allerede har delt;
3. vise vei mot et område eller en person som fortsatt er tilgjengelig;
4. etter flere forsøk forklare en sammenheng som oppdraget allerede har vist.

Guiden samler eller leverer ikke gjenstander, har ingen beholdning, stemmer ikke, oppdager ikke eksklusive belegg og løser ikke problemet. Hovedpersonen som ikke ble valgt, blir i Arca og deltar i prologen, returene og avslutningen. Slik forblir begge hovedansikter uten å gjøre eventyret til en gruppe automatiske personer.

Oppdatering godkjent 5. september 2026: Veritas og Aletheia går sammen inn i det første vinduet; se Juego_Inmortales.md. Regelen om én enkelt guide beholdes her til den gjennomgås særskilt.

3. Sesongens fortellingsbue

Avslutningen gir et foreløpig svar på rutens spørsmål: Når flere mennesker arbeider sammen, må de også dele tegn, fordele oppgaver, ta vare på ressurser og løse uenighet.

Nåtidsfortellingen avbryter ikke eventyrene i fortiden. Den vises bare i prologen og ved slutten av hver akt:

Veritas og Aletheia gir ikke Kael fremtidige løsninger eller snakker på hans vegne. Arca og fortiden forbindes gjennom Atlas og Tracekeepernes beslutninger.

3.1. Samarbeidsmatrise for fem spillere

Hvert oppdrag har fem korte ruter. Med fem personer begynner hver på en ulik rute. Med to, tre eller fire tar noen to kortere ruter. I solospill kommer de etter hverandre. Læringsinnholdet endres ikke.

Hver rute gir lederen et forklart element, ikke en gjenstand uten kontekst. Før terskelen til oppdagelsen kommer en første hemmelig avstemning. Deretter deler laget elementene, gjennomfører et forsøk eller hører en ny stemme og stemmer på nytt. Lederen presenterer den endelige beslutningen med ett belegg for, én kostnad, én usikkerhet og minst ett bidrag fra hver person.

3.2. Rekonstruert miljø, klær og ritualer

Menneskene bærer klær laget utelukkende av uregelmessige stykker skinn, pels og lær. Flettede plantefibre brukes som snorer, bindinger, belter, håndtak eller kurver, men danner ikke stoff eller klespaneler. Et lite reve- eller annet dyreskinn kan henge fra livet når det har en praktisk eller symbolsk funksjon. Lin, bomull, tekstilull, tunikaer, skjorter, bukser, metallspenner og moderne snitt forekommer ikke.

Menn og kvinner kan bære liten pynt av bein, tenner, stein eller skjell. Den brukes med måte og angir ikke rang, religion eller kjønn med mindre et oppdrag dokumenterer denne tolkningen. Forgjengelige materialer bevares sjelden, så hvert antrekk presenteres som en kunstnerisk rekonstruksjon.

Sarımğara-hulen og kontinuiteten til én stamme gjennom årtusener er fortellingsmessige rekonstruksjoner. Ved hulen vises boliger og spesielle runde rom hugget ut i grunnfjellet, noen med en diameter på opptil 16 m. Rekonstruksjonen bruker trestolper, ikke T-formede steinsøyler. En nattscene kan inneholde fakler, rytmiske stemmer, enkelt slagverk og samlinger, men det er en plausibel iscenesettelse, ikke et opptak av det som skjedde.

Som en dramatisk hypotese kan noen besøkende grupper komme med mat, skinn, pigment eller stein for å dele og støtte dem som forbereder samlingen eller graver ut konstruksjonene. Dialogene kaller det bidrag eller offergave, ikke dokumentert skatt eller tributt. Ingen profesjonell presteklasse fastsettes; Oru leder et ritual i dette oppdiktede samfunnet, og håndverkerne utfører synlig arbeid.

Atlas skiller mellom tre lag:

1. Bekreftet: boliger og spesielle bygninger hugget ut i grunnfjellet, flintredskaper, male- og slagredskaper, steinperler, små rituelle gjenstander og bevisst plasserte hodeskaller av urokser og sauer.
2. Mulig: store samlinger, felles måltider, fakler, sang, slagverk, dans eller offergaver.
3. Ikke bevist: profesjonelle prester, et tributtsystem, betydningen av hodeskallene og de rituelle gjenstandene eller at ritualene var viet bestemte forfedre.

Oru kan tro at bestemte dyr ledsager minnet om forfedrene, eller at en offergave holder gruppen sammen. Han snakker bare om den oppdiktede skikken i sitt samfunn. Tracekeeper-guiden minner om at arkeologien ikke gjør denne tolkningen til en generell sikkerhet.

3.3. Familien mellom oppdragene

Daro liker ferdene og å møte andre mennesker. Bora beholder ansvaret for sporing, lesing av fotavtrykk og valg av trygge ruter. Ved en sporadisk kontakt hjelper Daro med en bør og får noen steiner. Han lover også hjelp til en siste etappe før det avsluttende møtet, uten først å spørre dem som må gi den. Ved daggry snakker han med Kael og disse menneskene for å avklare hva de kan gjøre. Han oppfinner ikke handel og kjenner ikke hele den tidligere ferden til hver stein.

Ena deler arbeid med Tala, diskuterer et valg med Luma og ler når en utforming hun trodde var ferdig, endres igjen. Luma leker med andre barn, blir sint hvis andre snakker for henne og vil beholde en uregelmessig perle fordi den ikke ruller. Disse scenene skjer før sykdommen, og dagliglivet deres fortsetter etterpå.

Etter kveldsmaten den første kvelden forteller Oru ved bålet en historie fra da han var liten: Under en flytting lot han et skinn rulle ned en skråning og falt da han prøvde å hente det. Han kan også fortelle hvordan en rev tok noe av kjøttet bestefaren hadde lagt på en stein mens han så på et villsvin; han vet det fordi bestefaren fortalte det, og så det ikke selv. Tilhørerne spør, avbryter og ler; Luma vil vite hva som skjedde med skinnet. Det er et oppdiktet minne for disse personene, ikke en muntlig tradisjon arkeologien har gjenfunnet i Çakmaktepe. Oru nevner ikke mennesker, navn, teknologier eller hendelser fra senere tidsaldre.

Denne samtalen legger ikke til en prøve eller et nytt oppdrag. Hvis spilleren spør «Så du det selv?», skiller Oru sitt eget minne fra det han ble fortalt. Den felles hjelpen lar spilleren høre setningen som avklarer dette igjen. Alle tre aldersgruppene får den samme informasjonen.

4. Oppdrag

Oppdrag 1.0 — Perlene i Sarımğara

Løfte

Ena lager et halskjede til Luma med noen få steinperler. Daro har tatt med noen stykker, og Lorn hjelper med å sammenligne og bearbeide dem. Fire små steiner mangler til det allerede planlagte forsøket; Lorn kan ikke forlate både arbeidet sitt og menneskene som reiser stolper ved hulen. Ena setter sammen og trer halskjedet, og Luma bestemmer hvilken perle hun foretrekker.

Spillbar sekvens

1. Den uferdige snoren: Ena viser hvem gaven er til. Lorn viser to ferdige perler og forklarer hvilken størrelse han trenger, uten å kreve at spilleren kjenner mineraler.
2. Fire områder på kartet: huleinngangen, kanten av en utgravd konstruksjon, maleplassen og et nærliggende bergfremspring.
3. Finne og samle: hvert område inneholder en liten stein plassert for oppdraget. Steiner samles ikke tilfeldig.
4. Tilbake til Lorn: beholdningen bevarer opphavet til hvert stykke, og leveringen vises fysisk.
5. Sammenligne: Lorn observerer farge, tekstur og synlig hardhet. Han forklarer hvorfor han godtar noen stykker og legger andre til side for en annen oppgave.
6. Fullføre halskjedet: Lorn hjelper med den tekniske bearbeidingen; Ena ordner og trer stykkene. Luma vil ha den uregelmessige perlen som ikke ruller. Animasjonen oppsummerer arbeidet uten å lære bort virkelig boring eller hugging. Valget av plass i halskjedet legger ikke til en ny leting eller et moralsk riktig alternativ.

Mål og hjelp etter alder

De tre aldersgruppene leter etter de samme fire steinene, går gjennom de samme områdene og får den samme trinnvise hjelpen.

• Barn (10–14): «Finn fire små steiner. Se i ett område om gangen. Ta dem med til meg.» Kartet fremhever et område som gjenstår.
• Unge (15–25): «Finn de fire markerte steinene og ta dem med til Lorn.» Kartet minner om området som gjenstår.
• Voksne (26+): «Finn de fire små steinene i de markerte områdene og ta dem med til Lorn.» Kartet gir den samme påminnelsen.

Familiesamtalene har de samme spørsmålene, grunnsvarene og hjelpetekstene i alle tonevariantene:

Presentasjonen inviterer til den samme handlingen: 10–14, «Se på perlene. Hør hva hver person ønsker»; 15–25, «Lytt til familien før halskjedet fullføres»; 26+, «Spør hva hver person vil gjøre før halskjedet fullføres». Respektfull direkte tiltale beholdes. Verken antallet steiner i målet eller hjelpen endres med alderen.

Samarbeidsspill

Opptil fire personer kan utforske hvert sitt område; den femte går tilbake til Lorn og forbereder sammenligningen. I mindre grupper utforskes områdene etter tur. Ingen spiller får en eksklusiv stein som er nødvendig for å forstå oppdraget.

Enkel læring

Et smykke krever valg av materialer, tid og en delt hensikt. Det er ikke et automatisk tegn på rikdom, rang, kjønn eller religion.

Fordypning og grense

Tråd: materialer, valg og delt arbeid. Nådd punkt: sammenligne det som observeres i steinene og lytte til hvem gjenstanden lages for. Lorn forklarer det han ser; Ena forklarer hvordan hun vil sette sammen halskjedet; Luma sier hvilket stykke hun liker; Daro vet hvem som ga ham noen av steinene, men ikke nødvendigvis hvor de kom fra tidligere. De kjenner ikke moderne mineralogi eller betydningen av hver arkeologiske perle. Atlas lagrer: «Hva gjør det mulig å vite hva et smykke ble brukt til?»

Historisk grunnlag

Çakmaktepe bevarer steinperler og annen liten pynt. Lumas halskjede har noen få små perler i naturlige farger; det kopierer ikke halskjedet med flere rader fra Ba’ja, fra en annen region og mer enn to årtusener senere. Gaven, familien, utvalget, kartet og Daros reise er fiksjon. Tallet fire steiner gjelder spillets eksisterende mål, ikke et utgravd halskjede. Hvis romanen viser Lorn som godtar fire og legger seks stykker på bordet sitt til side, endrer ikke scenen det spillbare målet til ti innsamlinger.

Oppdrag 1.1 — Den hellige ilden

Løfte

Et vindkast sprer aske og truer den eneste gloen som er klar til samlingskvelden. Kael kjenner ilden; problemet er å beskytte den når det mangler hender og noe av brenselet er fuktig.

Adjektivet «hellig» tilhører Orus oppdiktede fortelling. Det hevder ikke at vi kjenner den virkelige religionen i Çakmaktepe.

Spillbar sekvens

1. Kaels velkomst: han sammenligner materialer og viser hvilke tegn han ser etter før han fører dem nær ilden.
2. Den våte åssiden: spilleren leter etter brensel, en vindskjerm og en trygg beholder for å flytte glør i scenen.
3. Tre oppgaver og få hender: et tak må repareres, ilden må passes, og en ankommende gruppe må tas imot.
4. Terskel til oppdagelse: Kael ser at for mye tildekking svekker gloen, mens det å la den ligge åpen utsetter den for fare. Han ber om å prøve ulike beskyttelser i en trygg simulering.
5. Nattlig rådslagning: laget bestemmer vakter og hvor mye brensel som skal spares til daggry.

Gjenstander med en funksjon

Tynn og tørr bunt, tykk tørr gren, fuktig tre, beskyttende steiner, skinn brukt som skjerm og en beholder som tåler glør. Det gis ingen virkelig veiledning i å tenne ild ved friksjon.

En beslutning som kan begrunnes

• bruke mer brensel nå for å sikre samlingen;
• beholde et forråd og redusere ilden;
• fordele gruppen mellom to små bål i beskyttede områder.

Hvert alternativ ivaretar et behov og legger til en kostnad i form av tilsyn, brensel eller delt varme.

Samarbeidsspill

Én person observerer vinden, en annen kontrollerer brenselet, en snakker med Tala, en rydder området og en vurderer hvilken oppgave som kan vente. Lederen kan ikke bestemme uten minst tre tegn.

Enkel læring

Ilden endrer seg med materialet, luften og tilsynet. En god løsning avhenger også av hvordan oppgavene fordeles.

Fordypning og grense

Kael kan fortelle at fuktig tre freser og at en for tildekket glo svekkes. Han kjenner ikke oksygen, kjemi, termometre eller senere ovner. Atlas lagrer: «Hvordan endres ilden når vi holder bedre på varmen?»

Historisk grunnlag

Çakmaktepe bevarer boliger og områder for daglige aktiviteter. Det konkrete bålet og dets hellige betydning er rekonstruksjon.

Oppdrag 1.2 — Kle seg varmt for vinteren

Løfte

Et av Talas plagg slipper inn vind, og en annen person trenger beskyttelse før den kalde natten. Det finnes skinn, sener og beinredskaper, men ikke tid til å gjøre alt klart.

Historisk rettelse innarbeidet

• Rein brukes ikke: Arten tilhører ikke stedets dokumenterte fauna. Skinn og sener fra ville dyr som finnes i regionen og allerede utnyttes av gruppen, brukes.
• Det sies ikke at nålen ble oppfunnet her. Nåler med øye fantes tusenvis av år tidligere i andre regioner.
• Fra regionens tidlige yngre steinalder er beinredskaper bevart, men den konkrete nålen og dette plagget er en mulig rekonstruksjon, ikke et dokumentert funn i Çakmaktepe.

Spillbar sekvens

1. Tala sammenligner to plagg: hun viser hvordan hun finner åpninger der luften kommer inn.
2. Forberede uten å sløse: spilleren samler bearbeidet skinn, sener, en beinspiss og materiale til lag.
3. Den vanskelige lukkingen: å lage hull og deretter tre senen gjennom ett etter ett tar for lang tid.
4. Terskel til oppdagelse: Lorn foreslår en liten åpning i redskapet slik at tråden følger det. Spilleren finner et egnet stykke og hjelper med å prøve det på en prøvebit, uten virkelig fremstillingsopplæring.
5. Fordeling: gruppen velger mellom å fullføre ett svært tett plagg, reparere flere eller bruke noe av innsatsen på lyet.

Hovedgåte

Ordne delene av en virtuell søm for å redusere åpninger uten å rive skinnet. Animasjonen viser prinsippet; den lærer ikke bort hvordan en skarp nål lages.

En beslutning som kan begrunnes

• et bedre plagg til den som blir mest utsatt;
• flere raske reparasjoner for å fordele beskyttelsen;
• mindre søm og mer vindskjerming ved lyet.

Enkel læring

Å lukke åpninger og bruke lag hjelper med å holde på varmen. Et redskap kan spare tid ved å forene to trinn.

Fordypning og grense

Tala kjenner skinn, lag, vind og komfort fra erfaring. Lorn kjenner beinredskaper, men ingen av dem kjenner industrifibre, moderne varmemålinger eller sømmens verdenshistorie. Lagret spørsmål: «Hvordan kunne vi lage mange trådstykker og krysse dem for å danne en flate?»

Oppdrag 1.3 — Steppens urokse

Løfte

En enorm urokse krysser et område gruppen bruker. Å jakte på den kunne gi mat til mange, men Bora husker en tidligere ulykke og frykter at retrettveien blir blokkert.

Spillbar sekvens

1. Sporet: Bora viser fotavtrykk, møkk, opprotet jord og tegn som kan ha ulik alder.
2. Vinden: laget finner ut om menneskelukten vil drive mot dyret. Den synlige forklaringen er: «Hvis luften bærer lukten vår mot den, oppdager den oss.»
3. Terrenget: utvei, høydeforskjell, vegetasjon og personer som ikke må bli isolert, markeres.
4. Boras frykt: spilleren tvinger ham ikke til å være modig. Hen lytter til tegnet som bekymrer ham og kan gi ham en rolle der han beholder en utvei.
5. Beslutningen: observere mer, forsøke en felles handling i gunstig terreng eller trekke seg tilbake.
6. Etterpå: hvis fortellingen ender med fangst, skjer det utenfor bildet. Spilleren organiserer bruken av kjøtt, skinn, bein og sener uten å hevde at vi kjenner hver enkelt praksis nøyaktig.

En beslutning som kan begrunnes

• handle raskt før muligheten går tapt, med aksept for ufullstendig informasjon;
• følge den til et mer åpent sted og bruke tid og krefter;
• oppgi jakten og beskytte gruppen, og gi avkall på maten.

Samarbeidsspill

De fem rutene fordeler spor, vind, terreng, gruppens tilstand og ressurser. Ingen av dem inneholder beslutningen alene.

Enkel læring

Frykt kan varsle om fare. En felles handling trenger tegn, en utvei og et tydelig tidspunkt for å stoppe.

Fordypning og grense

Bora kan sammenligne det han har sett hos virkelige dyr. Han kjenner ikke moderne teorier om atferd, evolusjon eller domestisering. Lagret spørsmål: «Hvorfor ender noen dyr opp med å leve nær mennesker?»

Historisk grunnlag

At uroksen fantes i Çakmaktepe, underbygges av dyrelevninger og bevisst plasserte hodeskaller. Det beviser ikke denne jakten eller forklarer plasseringen av hodeskallene. Vi kjenner ikke Bora.

Oppdrag 1.4 — Forandringens frø

Løfte

Sira inviterer spilleren til å kjenne igjen ressursene i åssiden ved hjelp av flere tegn. En sterk lukt kan hjelpe med å skille en plante fra andre, men beviser ikke at den er spiselig eller medisinsk.

Utvalg av planter

Kjernen bruker sanking og maling av ville planter som dokumentert aktivitet. Konkrete arter tas først med etter at forekomst, årstid og voksested er validert med en kilde fra Çakmaktepe eller en egnet regional kontekst.

Rosmarin, timian, estragon og sennep tas ikke inn som fakta om leiren uten en kilde som gjelder Çakmaktepe spesielt. Spilleren lærer ikke å identifisere eller spise virkelige planter.

Spillbar sekvens

1. Se før du berører: Sira sammenligner blader, frø, bark og voksested.
2. Ruten gjennom tegnene: i en virtuell interaksjon sammenlignes tekstur, skall og lukt. Gnihandlingen aktiveres bare hvis den konkrete arten er validert for scenen. Det smakes ikke på prøven eller påføres noe på kroppen.
3. Skille prøver: laget merker etter synlige tegn, ikke etter antatte helbredende egenskaper.
4. Terskel til oppdagelse: en kurv inneholder blandede frø som ligner. Sira ber om å utforme en måte å oppbevare dem og huske hvor de ble sanket.
5. Det uttømte området: bestemme hvor mye som skal sankes og hvor mye som skal stå igjen.

En beslutning som kan begrunnes

• sanke nærmere og bli raskt ferdig;
• gå til et annet område for å fordele belastningen;
• sanke mindre og sette av tid til å dokumentere steder og årstider.

Enkel læring

En plante gjenkjennes ved flere tegn. Lukt alene er ikke nok til å vite om den kan spises. Det man sanker i dag, endrer det som blir igjen i morgen.

Fordypning og grense

Sira kan forklare form, lukt, sted og årstid ut fra erfaring. Hun kjenner ikke vitenskapelige navn, celler, gener eller laboratorieanalyser. Lagret spørsmål: «Hva skjer hvis vi gang på gang lagrer og sår de frøene som passer oss best?»

Oppdrag 1.5 — Orus farger

Løfte

Oru vil at et tegn skal være synlig under en samling. Pulveret farger hånden, men løsner fra steinen. Han ber om hjelp til å sammenligne blandinger på små prøveheller.

«Sjaman» fjernes fra tittelen fordi vi ikke vet om rollen fantes eller om Oru representerer en virkelig figur.

Materialer

Rød eller gul oker, trekull og lys kalkstein. Vann, dyrefett og en planteharpiks kan forekomme som rekonstruerte forsøk. Eggehvite holdes utenfor kjernen til det finnes spesifikk støtte for stedet og tidspunktet.

Spillbar sekvens

1. Lete etter farge: finne materialer etter farge og tekstur.
2. Forberede en overflate: velge mellom glatt, porøs eller fuktig stein.
3. Forsøket som viskes ut: det tørre pigmentet tåler ikke gnissing.
4. Terskel til oppdagelse: Oru foreslår å blande pulveret med noe som holder det sammen. Hver spiller prøver en virtuell kombinasjon på en helle.
5. Vente og sammenligne: startfarge, feste og endring ved tørking taler ikke alltid for den samme blandingen.
6. Bestemme bruken: midlertidig tegn på bakken, maling på en prøvehelle eller å spare materialet til noe annet.

En beslutning som kan begrunnes

• bruke den sterkeste fargen selv om den løsner raskere;
• velge blandingen som fester best selv om fargetonen endres;
• vente med å male hovedsteinen til man vet mer, og bruke et midlertidig tegn.

Enkel læring

Fargepulver og maling er ikke helt det samme. Blanding endrer hvordan fargen spres, ser ut og blir sittende.

Fordypning og grense

Oru kjenner resultater han kan se og berøre. Han kjenner ikke molekyler, pigmentkjemi eller malerienes fremtidige tilstand. Lagret spørsmål: «Hvorfor blir noen blandinger sittende på en overflate mens andre løsner?» Atlas bevarer det arkeologiske spørsmålet om hvordan nesten utviskede farger kan undersøkes, separat; Oru svarer ikke på det med fremtidens kunnskap.

Historisk grunnlag

De små rituelle kunstgjenstandene fra Çakmaktepe underbygger symbolsk aktivitet, men beviser ikke dette veggmaleriet eller teknikken. Oker, trekull og kalkstein er plausible materialer. Senere pigmenter kjent fra Göbekli Tepe flyttes ikke bakover som om de dokumenterte denne scenen fra 9600 f.Kr.

Oppdrag 1.6 — Når maten ikke strekker til

Løfte

En gruppe som skulle bringe mat, blir forsinket, og flere enn ventet kommer for å arbeide. Sira vet hvor hun skal lete; problemet er å skaffe, bearbeide og fordele maten i tide.

Historisk rettelse innarbeidet

Oppdraget har sankede og malte ville planter som kjerne. Hver konkret art krever en egnet kilde før den tas inn i produksjonen. Det lærer ikke bort hvordan bitre røtter vaskes for å bli spiselige og presenterer ikke snegler som dokumentert mat i Çakmaktepe uten en konkret kilde.

Spillbar sekvens

1. Telle munner og hender: behovet endrer seg når en annen gruppe ankommer.
2. Lete etter ressurser: hver rute har ulik avstand, anslått mengde og tilberedningstid.
3. Malesteinene: sammenligne slitte redskaper og organisere skift for bearbeiding.
4. Terskel til oppdagelse: laget forstår at det ikke er nok å finne mat; noen alternativer krever mer arbeid før de kan deles.
5. Fordelingen: velge mellom et raskt og ulikt fordelt måltid, langsommere tilberedning for alle eller mindre fellesarbeid.

En beslutning som kan begrunnes

• servere først til dem som skal gjøre det tyngste arbeidet;
• fordele en mindre mengde med en gang og tilberede mer senere;
• utsette noe av arbeidet slik at flere hender kan tilberede mat.

Enkel læring

Å gi en gruppe mat krever leting, transport, tilberedning og fordeling. Et stort byggverk avhenger også av disse mindre synlige oppgavene.

Samarbeidsspill

Hintene fordeles mellom ressurs, avstand, redskap, tid og menneskenes behov. Den felles tavlen gjør hvert funn til en del av planen.

Fordypning og grense

Sira kjenner årstidene, og Lorn kjenner steinenes slitasje. De kjenner ikke kalorier, proteiner, utviklet jordbruk eller nøyaktige befolkningstall. Lagret spørsmål: «Hvordan holder et stort samfunn oversikt over det som kommer inn, det som fordeles og det som blir igjen?»

Historisk grunnlag

På funnstedet er tusenvis av maleredskaper og spor etter bearbeiding av korn undersøkt. Nødsituasjonen og fordelingen er fiksjon.

Oppdrag 1.7 — Nattens tegn

Løfte

En gruppe må vende tilbake når stien ikke lenger kan sees. Bora kjenner igjen horisontens former og enkelte lysgrupper, men skyene har skjult flere holdepunkter.

Historisk rettelse innarbeidet

Man leter ikke etter dagens polarstjerne ved hjelp av Store bjørn. Rundt 9600 f.Kr. pekte jordaksen mot et annet område på himmelen. Stjernefigurer disse personene ikke kjente, gis heller ikke greske navn.

Før himmelen produseres, må en astronomisk simulering fastsette dato, koordinater, årstid og klokkeslett. Det skal ikke diktes opp at anleggene er orientert etter stjerner: Arkeologene påpeker at ingen sikker forbindelse er identifisert.

Spillbar sekvens

1. Minne om horisonten: Bora ber laget rekonstruere tre terrengformer som var synlige ved skumring.
2. Boras himmel: sporleseren tegner en lysgruppe med dens oppdiktede lokale navn.
3. Vente på en åpning i skyene: hver spiller observerer en del av himmelen i et tidsrom.
4. Terskel til oppdagelse: ved å sammenligne tegninger finner laget hvilket mønster som beholder et nyttig forhold til horisonten i dette tidsrommet.
5. Velge hvordan man går videre: dra, vente på månen eller sende to personer til neste holdepunkt.

En beslutning som kan begrunnes

• dra med de tilgjengelige tegnene før været blir verre;
• vente på et tydeligere holdepunkt og bruke tid og varme;
• gå bare til et nærliggende punkt og kontrollere på nytt.

Enkel læring

Orientering avhenger ikke alltid av én enkelt stjerne. Himmel, terreng, tid og minne kombineres.

Fordypning og grense

Bora kan beskrive gjentakelser han har sett gjennom netter og årstider. Han kjenner ikke greske stjernebilder, moderne himmelkart eller hvorfor himmelen endrer seg langsomt gjennom tusenvis av år. Lagret spørsmål: «Hvordan kan vi ta disse tegnene med oss langt fra stedene vi kjenner?»

Fremtidig videreføring

En fønikisk sjøfarer kan sammenligne ruter over havet. Klaudios Ptolemaios kan utdype nedtegnelsene og modellene fra sin tid. Ingen av dem tar spranget rett til moderne astronomi.

Oppdrag 1.8 — Spor mot vinden

Løfte

Etter regnet krysser spor etter gaseller, urokser og mennesker hverandre i et gjennomgangsområde. Bora vil finne gasellegruppen uten å lede noen mot uroksen.

Dette oppdraget gjentar ikke 1.3: Der avgjøres det om man skal ta risikoen ved en farlig jakt; her løses et mysterium med overlappende tegn.

Spillbar sekvens

1. Tre spor: vurdere størrelse, retning og dybde visuelt uten å gjøre et spor til automatisk sikkerhet.
2. Hva skjedde først: observere hvilket merke som skjærer gjennom eller dekker et annet.
3. Tegn over bakken: bøyde stilker, fasthektet pels, lyder og fuktig jord.
4. Valgfritt spor — reven og dyrene fra sør: et revespor gjør det mulig å sammenligne enkle former. Deretter husker Bora at reisende fortalte om samfunn i sør som levde sammen med ulvelignende dyr. Han har ikke sett dem og presiserer at revesporet ikke beviser denne historien.
5. Lukten beveger seg: bruke lett gress i en simulering for å se hvilken vei luften blåser.
6. Terskel til oppdagelse: laget kombinerer rekkefølge, ferskhet og vind; hver spiller har en forskjellig del.
7. Velge rute: snarvei med gamle tegn, omvei med bedre utvei eller vente på en ny observasjon.

Valgfri samtale — De små ulvene fra sør

Bora: «Noen reisende fra sør fortalte om ulvelignende dyr som ikke flyktet fra hjemmene deres. De spiste nær bålet, og noen hvilte ved menneskene.»

Spiller: «Hadde de temmet dem?»

Bora: «Jeg kjenner ikke det ordet. De sa at dyrene ble værende. Jeg vet ikke om de adlød, hjalp til eller bare delte mat. Jeg har ikke sett dem.»

Atlas, grunnforklaring: det finnes natufiske gravlegginger sør i Levanten der mennesker og tidlige hunder forekommer sammen. Det underbygger en nær forbindelse, men beviser ikke denne samtalen, en direkte rute til Çakmaktepe eller nøyaktig hvordan de levde sammen.

En beslutning som kan begrunnes

• følge det tydeligste sporet selv om det er eldre;
• følge ferske tegn gjennom mindre lettgått terreng;
• ikke nærme seg før uroksens plassering er bekreftet.

Enkel læring

Et spor forteller en del. Flere tegn sammen gir en bedre forklaring, men usikkerhet kan fortsatt gjenstå.

Fordypning og grense

Bora kan forklare overlapping, fuktighet, vind og endringer han har observert. Han kan også gjenta nyheten fra de reisende, alltid som noe han ikke har etterprøvd. Han kjenner ikke moderne faunastudier, genetikk eller domestiseringsteorier og kan ikke vite sikkert hva et dyr tenkte. Lagrede spørsmål: «Hva gjør vi når to grupper av tegn støtter ulike historier?» og «Hva endrer seg når et dyr begynner å bli værende ved mennesker?»

Oppdrag 1.9 — Forme skjeer og boller av stein

Løfte

Gruppen må røre i maten og legge den kokte blandingen et sted så den ikke renner mellom fingrene. Lorn sammenligner skinn, kurver, stein, tre og leire. En steinbolle er tung, men holder på blandingen; andre materialer er lettere og svikter på ulike måter.

Historisk rettelse innarbeidet

Dette eventyret begynner etter en planlagt reise fra Çakmaktepe til Göbekli Tepe, omtrent åtte timers gange. Det behandles ikke som en tilfeldig utflukt, og det hevdes ikke at stedene utgjør ett samfunn. I Göbekli Tepe er mer enn seks hundre steinkar eller fragmenter av steinkar funnet, inkludert boller og store kar. Bollen har direkte belegg; det lille skjelignende stykket er en spillbar rekonstruksjon og presenteres ikke som en konkret gjenstand funnet der.

Lorn lager ingen gryte av brent leire og smelter ikke kobber. Kobber smelter ikke ved et uhell mellom steiner i et vanlig bål; den scenen fjernes. Han kan forme og tørke leire, men forsøket svikter når den blir våt. Det ender ikke med et fungerende kar og gir ingen virkelige anvisninger for hugging, brenning eller metallurgi.

Spillbar sekvens

1. Maten mellom fingrene: observere hva som skjer når en tykk blanding røres og serveres uten en egnet beholder.
2. Fem materialer: sammenligne skinn, kurv, stein, tre og leire etter vekt, lekkasje, varme, styrke og synlig reparasjon.
3. Steinbollen: velge et egnet stykke og fullføre en forenklet og trygg hugging i simuleringen.
4. Serveringsredskapet: sammenligne et lite steinstykke med alternativer av tre eller bein; spillet kaller det «skje» for at funksjonen skal forstås, uten å hevde at det er et nøyaktig funn.
5. Forsøket med leire: en tørket form virker lovende, men blir myk eller mister formen når den blir våt.
6. Terskel til oppdagelse: Lorn ber om en forklaring på hva som virker nå, hva som svikter og hvilket spørsmål som bør bevares.
7. Det felles måltidet: laget tar løsningen til gruppen og godtar kostnaden i vekt, tid eller tap.

En beslutning som kan begrunnes

• stein: tung, holdbar og i stand til å holde en våt blanding;
• fibre: lette og egnet til tørr mat;
• sammenbundet skinn: bøyelig, men begrenset når det gjelder varme og form;
• tre eller bein: nyttig til å røre eller servere, men med annen styrke og tilgjengelighet;
• ubehandlet leire: lett å forme, men svikter igjen i møte med vann.

Laget kan kombinere løsninger hvis flere hender settes inn på transporten.

Enkel læring

Hver beholder fungerer til noen ting og svikter ved andre. En godt observert feil gir også kunnskap.

Fordypning og grense

Lorn kjenner stein, fibre, tre, skinn og leire uten utviklet brenning. Han kan forme og tørke leire, men kjenner ikke dreieskive, keramikkovner, målte temperaturer eller smeltet metall. Lagret spørsmål: «Hvordan kan leiren beholde formen selv når den blir våt?»

Fremtidig videreføring

En pottemaker fra Uruk får det nøyaktige punktet fra Atlas: Lorn har allerede sammenlignet beholdere, klart å bearbeide stein og sett tørr leire svikte. Hun kan vise hvordan verkstedet hennes omformer leiren gjennom kontrollert brenning, men kjenner heller ikke moderne kjemi.

Oppdrag 1.10 — Offeret: Talas veiskille

Løfte

Luma er syk, og Ena og Daro tilbringer mer tid med henne. Tala hjelper med å fordele oppgavene som fortsatt må gjøres. Før arbeidet på anlegget fortsetter, foreslår Oru å samles og dele en støttende gest. Tala påpeker at et skinn som ofres, også kan brukes til å holde varmen. Uenigheten gjelder hva de kan gi og hvem som skal bestemme; ingen vet om en offergave vil endre sykdommen.

Daro blir hos datteren. Han ber en voksen som allerede går ruten, gi beskjed om hvor mye hjelp som kan sendes og hvilken del av løftet som må utsettes. Ena uttrykker hva hun selv ønsker å gjøre og hva hun kan dele. Sira hjelper med matoppgavene uten å bli helbreder. Luma kan be om selskap, stillhet eller kortversjonen av Orus historie om skinnet; hun trenger ikke trøste de voksne eller løse diskusjonen.

Samlingen skjer ved skumring ved et av de spesielle rommene i Çakmaktepe. Felles mat, stemmer, enkelt slagverk og fakler skaper en intens scene. Lyset stryker over trestolpene, de plasserte hodeskallene og små rituelle gjenstander. Virkningen hjelper oss å forstå hvordan en nattlig samling kan ha føltes, men hevder ikke at akkurat denne seremonien fant sted.

Historisk rettelse innarbeidet

• Det finnes ingen tam geitekilling som «tilhører stammen»: Geitehold presenteres ikke som et faktum om Çakmaktepe på dette tidspunktet.
• Ingen dyr drepes på skjermen for å løse oppdraget.
• Den mulige offergaven kommer fra en verdifull del av et allerede felt dyr, pigment, mat eller en annen rekonstruert gjenstand.
• Vi vet ikke hvilke ritualer de praktiserte eller hva symbolene deres betydde. Hele veiskillet er tydelig merket fiksjon.
• De bevisst plasserte hodeskallene av urokser og sauer beviser en tilsiktet handling, ikke en bestemt kult eller dens betydning.
• Oru knytter disse dyrene til minnet innenfor gruppens oppdiktede tro. Spillet presenterer ikke denne tolkningen som en bevist betydning.
• Det hevdes ikke at Oru er profesjonell prest eller at samfunnet betaler tributt. Han kan lede denne seremonien og motta en offergave uten at disse funksjonene gjøres til beviste historiske institusjoner.
• Luma dør ikke. Bedringen hennes fortelles gjennom dagene som følger, uten presis diagnose, oppskrift eller behandlingsanvisninger.
• Halskjedet verken forårsaker eller helbreder sykdommen. Ryktet som la skylden på gaven eller kontakten med en annen gruppe, forkastes.
• En personlig gjenstand ofres bare hvis eieren vil. Halskjedet tilhører Luma; det gis ikke bort på hennes vegne og kreves ikke for å fullføre oppdraget.

Spillbar sekvens

1. Samlingen i bålets lys: etter kveldsmaten møter spilleren familien og andre i klanen. Hen hører hva som har endret seg for Luma og hvilke oppgaver som fortsatt gjenstår.
2. Orus forslag: han forklarer at han vil støtte familien og samle gruppen. Hvis Luma ber om det, forteller han kort historien om skinnet fra barndommen, uten å gjøre den til et botemiddel.
3. Talas innvending: hun viser hvilke mennesker og oppgaver som trenger det tilgjengelige skinnet, maten og tiden.
4. Gruppens stemmer: hver spiller hører et ulikt behov. Ena bestemmer hvilken hjelp hun tar imot, Daro avklarer forpliktelsen sin, og Luma uttrykker et enkelt ønske. Andre har eget arbeid, egen tretthet og egne meninger.
5. Gjenstander med en kostnad: å samle en symbolsk gjenstand krever at man gir avkall på en annen virkelig bruk.
6. Første hemmelige avstemning: stor offergave, liten gest eller utsettelse.
7. Terskel til oppdagelse: en ny stemme viser at uenigheten ikke handler om «å tro mot å tenke», men om hvordan gruppen kan samles uten å skjule kostnaden.
8. Andre avstemning og avtalt gest: lederen presenterer beslutning, belegg, det man gir avkall på og usikkerhet. Gruppen avtaler hva den tilbyr og hvordan oppgavene fordeles. Konsekvensen gjør verken Luma frisk eller sykere ut fra det valgte alternativet.

En beslutning som kan begrunnes

• Stor offergave: styrker forpliktelsen hos dem som mener den er nødvendig, men bruker verdifulle ressurser.
• Symbolsk gest og felles måltid: bevarer flere ressurser, men noen kan føle at ritualet mister kraft.
• Utsette og snakke før man fortsetter: unngår den umiddelbare kostnaden, men forlenger spenningen og forsinker arbeidet.

Det finnes ingen poeng for å være «et godt menneske». Avslutningen viser hvem hvert valg hjelper og hvem det bekymrer.

Felles spørsmål og hjelp for alle aldre

10–14: «Lytt til Luma. Se hva som mangler. Så snakker vi om offergaven.» 15–25: «Lytt til det familien ber om og sammenlign bruken av skinnet.» 26+: «Spør hva familien trenger og hva hver ressurs ville bli brukt til.» Deretter vises de samme spørsmålene, hintene og valgene. Tonen legger ikke til variabler, diagnoser eller vanskeligere forklaringer.

Enkel læring

Et ritual kan hjelpe med å uttrykke frykt, tilhørighet eller forpliktelse. Det beviser ikke at det styrer naturen. Felles beslutninger har også materielle kostnader.

Fordypning og grense

Tråd: observasjon, usikkerhet og felles beslutninger. Nådd punkt: forklare hva som er observert, erkjenne det ukjente og avtale hjelp uten å bestemme for dem som berøres. Oru forklarer hva gesten betyr for ham; Tala, Ena og Daro snakker om behovene de kjenner. Ingen tilbyr en diagnose, kjenner fremtidige religioner eller forklarer den senere arkeologiske tolkningen av anleggene. Atlas bevarer «Hvordan kan vi kjenne en trosforestilling når ingen etterlot en tekst?» og «Hva ville gjort det mulig å vite hvorfor det vi observerer, endret seg?» uten å foregripe dem gjennom en ikke godkjent fremtidig person.

Sesongavslutning

Lumas bedring vises gradvis over flere dager, uten å knyttes til øyeblikket for gesten eller til en avstemning. Hun begynner å leke igjen og bestemmer hvilken perle hun beholder. Ena og Daro har fortsatt hverdagsoppgaver og uenigheter. Denne avslutningen gjør ikke familien til en modell for alle forhistoriske samfunn og lar ikke resten av klanen forsvinne.

Atlas ber om et svar med fire deler:

1. det gruppen har sett;
2. forklaringen den anser som sterkest;
3. det som fortsatt er en rekonstruksjon;
4. spørsmålet den tar med til en annen tidsalder.

Kael gratulerer ikke spilleren med å ha «sivilisert» gruppen. Han erkjenner at spilleren nå kan observere sammen med dem, og at et stort arbeid trenger mat, redskaper, sikkerhet, minne og avtaler.

Tilbake i Arca samles ankomstoppdraget og de ti hovedeventyrene i Jordens første nedtegnelse. Atlas viser det bekreftede, mulige, omstridte og rekonstruerte hver for seg. Veritas og Aletheia erkjenner at de ennå ikke kan svare på signalet, men de forstår allerede en vesentlig idé:

ALETHEIA: «Å leve sammen begynte ikke med en by.» VERITAS: «Og et ærlig svar skjuler ikke det som fortsatt mangler.»

Atlas lyser opp tre spørsmål som kan tas opp igjen i Sumer: å kontrollere varmen rundt leiren bedre, så om og om igjen og registrere det som kommer inn, fordeles og blir igjen. Ruten vises som sperret til kampanjen er produsert; den annonseres ikke som et ferdig spillbart oppdrag.

5. Matrise for historisk nøyaktighet

6. Kilder som utgangspunkt

• Şahin og Miyake (2025): nye opplysninger om bofaste jegere og sankere i Çakmaktepe: boliger, spesielle konstruksjoner på opptil 16 m og de første fasene av bofast liv.
• Taş Tepeler: Çakmaktepe: steinperler, redskaper, maling av ville planter og bevisst plasserte dyrehodeskaller.
• Ishida og Şahin (2026): male- og slagredskaper fra Çakmaktepe: bearbeiding av planter og daglig arbeid.
• UNESCO: Göbekli Tepe: kontekst for rutens senere reisemål.
• DAIs prosjekt og vanlige spørsmål: bygninger, ildsteder, vann, fauna, grenser for ritualtolkning og fravær av identifisert astronomisk orientering.
• DAIs forskningssammendrag 2015–2019: ildsteder, boligbygninger og beinredskaper i tidlige sammenhenger.
• Kornbearbeiding i Göbekli Tepe: tusenvis av maleredskaper og bearbeiding av korn.
• Steinkar fra Göbekli Tepe: en samling på mer enn seks hundre kar og analyse av store steinkar.
• Redskaper for bearbeiding av plantemat: boller, kar, slitasje, rester og tilberedning av våt mat.
• Kult og festmåltider i de første neolittiske samfunnene: arkeologisk tolkning av samlinger og felles måltider; beviser ikke en bestemt seremoni.
• Bearbeidede menneskehodeskaller fra Göbekli Tepe: merker etter døden og grenser for tolkning av hvem de tilhørte eller hvilket ritual de representerte.
• Bearbeidede steiner og personlig pynt i Göbekli Tepe: kontekst for det senere reisemålet; erstatter ikke de spesifikke beleggene for perler i Çakmaktepe.
• Prosjektilskade hos en urokse: direkte støtte for jakt på store kvegdyr.
• Dyr fra Göbekli Tepe: gaselle, urokse, villsau og rev i materialet; ingen identifisert geit.
• Gasellenes atferd og menneskelig tilstedeværelse: overvekt av persisk gaselle og mulig sesongvis tilstedeværelse.
• Menneske- og revegravlegging og natufisk kontekst: oppsummerer menneskegravleggingene med tidlige hunder fra ‘Ain Mallaha og Hayonim og tolkningsgrensene deres.
• Hunder fra Sørvest-Asia: forklarer de natufiske beleggene og vanskeligheten med å skille tidlige hunder fra ulver bare ut fra levningene.
• Plantelandskapet rundt Göbekli Tepe: steppelandskap, gressarter, pistasj- og mandeltrær.
• Belegg for pigmenter på en senere skulptur fra Göbekli Tepe: rødt, svart og hvitt rundt 8700–8200 f.Kr.
• NASA: Polarstjernen har ikke alltid stått i nord: endring av jordaksens retning gjennom årtusener.
• Paleolittiske nåler med øye: viser at ideen ikke må presenteres som oppfunnet i Çakmaktepe.
• Genomer fra geiter under menneskelig forvaltning og jaktede geiter: belegg for geiteforvaltning i Zagros rundt 8000 f.Kr., betydelig senere og et annet sted.
• Metropolitan Museum: tidlig metallurgi i Anatolia: plasserer hamring og smelting av kobber i senere neolittiske faser.

Hvert manus trenger et påstandskort før produksjon. En kilde som støtter rammen, beviser ikke dialogen, personen eller den konkrete hendelsen.

7. Ferdigstilt design og gjenstående produksjonsarbeid

7.1. Låste elementer

De må ikke endres uten en ny produktmessig og historisk beslutning:

• ankomstoppdrag 1.0, ti hovedeventyr og rekkefølgen deres;
• fire akter i sesongen;
• Sarımğara Çakmaktepe rundt 9600 f.Kr. som startpunkt og Göbekli Tepe som senere reisemål;
• Kael, Tala, Oru, Bora, Sira og Lorn, sammen med Ena, Daro og Luma innarbeidet gjennom revisjonen godkjent 5. september, som oppdiktet persongalleri i en større klan;
• grunnlæringen og grensen i hvert oppdrag;
• fem samarbeidsruter per oppdrag;
• invitasjon, nyttig oppdrag og felles oppdagelse;
• to avstemninger når det finnes en beslutning som kan begrunnes;
• Atlas-avslutning med sikkerhetsgrad og åpent spørsmål;
• rettelsene i den historiske matrisen;
• Jordens første nedtegnelse og Veritas og Aletheias avslutning;
• Sumer sperret til forhistorien er produsert.

7.2. Status per lag

7.3. Når man kan si «Forhistorien er ferdig»

Sesongen er faktisk ferdig når:

1. ankomstoppdraget og de ti hovedeventyrene kan spilles fra begynnelse til slutt;
2. de fungerer alene og med to til fem personer;
3. alle har gjennomgåtte kilder, grenser og merking;
4. valgene gir virkelige beslutninger og ikke løses ved utelukkelse;
5. ingen personer foregriper fremtidig kunnskap;
6. de tre alderstonene forklarer samme idé med vanlige ord;
7. prologen, de tre returene til Arca og avslutningen er integrert;
8. frakobling, stemmelikhet og fravær ikke blokkerer et spill;
9. lærere, familier og spillere kan fullføre den uten hjelp fra utviklerteamet;
10. Den første nedtegnelsen genereres med spillets beslutninger og spørsmål;
11. de frie samtalene respekterer den historiske grensen, har skriftlig reserve og kan deaktiveres uten å blokkere et oppdrag.

Arbeidsrekkefølgen for å nå dette punktet finnes i produksjonsplanen.