TRACEKEEPERS' kanoniske historie — Signalet fra jorden

Status: fortellingskanon godkjent for forproduksjon. Versjon: 4.3 — 2. august 2026. Første kampanje: TRACEKEEPERS: BEFORE CITIES / TRACEKEEPERS: FØR BYENE. Merknad om varemerket: TRACEKEEPERS er den valgte kreative retningen. Endelig kommersiell bruk er fortsatt avhengig av et profesjonelt søk etter lignende varemerker.

1. Historien i én setning

Et fyr fra Avenyth-sivilisasjonen oppdager det romtidslige sporet etter Arecibo-meldingen fra 1974 og varsler nettverket sitt; Arca reiser for å forstå arten som skapte meldingen, og Veritas, Aletheia og de nye Tracekeeperne følger sporene dens gjennom tiden før de avgjør hva Arca kan lære av menneskeheten og hvordan spørsmålet dens skal besvares.

Varemerkets hovedsetning er:

Hver tidsalder etterlot et spor. Hver epoke etterlot et spor.

Setningen som oppsummerer samarbeidsspillet, er:

Ingen ser hele historien. Ingen kjenner hele historien.

Spillets sentrale spørsmål er:

Hvordan lærte menneskeheten å samarbeide i stadig større grupper, og hvorfor lærte den også å skjule eller manipulere det den vet?

2. Signalet

Den 16. november 1974 sendte radioteleskopet i Arecibo i Puerto Rico en melding mot stjernehopen M13. Det var hovedsakelig en symbolsk handling: en demonstrasjon av at menneskeheten kunne sende et enkelt bilde mot stjernene.

Meldingen inneholdt 1.679 biter, altså 1.679 ettall og nuller. Når de plasseres i 23 kolonner og 73 rader, vises et bilde med tall, grunnstoffer knyttet til liv, DNA, en menneskefigur, solsystemet og selve radioteleskopet. Den inneholdt verken navnet «Jorden» eller en skrevet setning til utenomjordiske. Historien oppsummerer håpet den representerer, med et enkelt spørsmål:

«Er det noen der ute?»

Signalet beveger seg med lysets hastighet og ble rettet mot et mål som ligger titusenvis av lysår unna. Det har ikke tilbakelagt denne avstanden og når ikke Avenyth-sentralen på vanlig måte. Avenyth opprettholder et enormt nettverk av fyr spredt over universet. Hvert fyr observerer et begrenset område og deler alle uventede signaler eller endringer med nabofyrene. Funnet går fra ett til det neste til det når kunnskapsknutepunktene. Ett av dem oppdager det romtidslige sporet etter sendingen mens den fortsatt er på reise, fra en liten planet som kort tid tidligere hadde dukket opp på kartene deres.

Fyrene danner et distribuert nettverk: De sender funnene videre fra ett fyr til det neste, til knutepunktene og sentralen. Avenyth-protokollen deres reduserer forsinkelsen til en nesten umerkelig tid. Denne kommunikasjonen og oppdagelsen av et tidsspor tilhører spillets science fiction. Det betyr ikke at Arecibos radiobølge har reist raskere enn lyset. På skjermen oppsummeres det slik: «Signalet er fortsatt på reise. Et fyr har funnet sporet dets i tiden.»

De Avenyth kan vite at mønsteret ble skapt med hensikt, men ett bilde lar dem ikke forstå dem som sendte det. Vokteren bestemmer seg for ikke å svare ut fra et førsteinntrykk. Hun gir ordre om å gjøre Arca klar, følge sporet til opphavet og bevare hvert funn sammen med belegget som underbygger det.

Avenyth lever ikke på én enkelt planet. De danner et nettverk av bosteder, stasjoner og fyr som deler minner, oppdagelser og spørsmål. Deres viktigste prinsipp er enkelt: En påstand må ikke skilles fra sporene som støtter den, fra usikkerheten som fortsatt finnes eller fra stedet den kommer fra. Derfor sendte de Arca for å forstå før de svarer.

3. Arca og Atlas

Arca er et skip for utforsking og bevaring. Hovedsystemet, Atlas, kan oppdage det romtidslige sporet etter en sending, følge det til opphavet og åpne vinduer til tidligere øyeblikk ved kilden.

Atlas leser ikke alle tanker, lagrer ikke hvert vesens fullstendige visdom og skaper ikke en perfekt historie. Det arbeider med spor:

• gjenstander;
• bygninger og steder;
• rester av planter, dyr og mennesker;
• bilder og lyder;
• tekster og nedtegnelser;
• bevarte fortellinger;
• synlige endringer i omgivelsene.

Hvert spor gjør det mulig å observere en del. Flere sammenhengende spor gjør det mulig å rekonstruere en situasjon med større sikkerhet. Når belegg mangler, må Atlas vise tomrommet i stedet for å dikte opp et svar.

4. Den første skanningen av jorden

Arca følger sporet til solsystemets tredje planet. Først etter å ha studert stemmene og nedtegnelsene lærer skipet det lokale navnet: Jorden. Romtidsreisen gjør det mulig å observere den i en nåtid spilleren kjenner igjen, selv om sendingen startet i 1974. Arca foretar en ufullstendig skanning fra planetens dannelse til denne nåtiden og oppdager en verden dypt forandret av menneskearten: byer, nettverk, maskiner, kunst, vitenskap og en enorm evne til samarbeid.

Skipet oppdager også motsetninger som et fjernt blikk ikke kan forklare. Den samme arten tar vare på og ødelegger, deler og hamstrer, etterprøver og bedrar, husker og sletter. Arca kan se resultatene, men forstår ennå ikke beslutningene, behovene og konfliktene som førte frem til dem.

Atlas oppdager ingen påstått «intelligensens fødsel». Menneskeheten hadde lært, skapt og samarbeidet i svært lang tid. Det systemet finner, er en økning i sammenhengende spor fra omtrent tolv tusen år tilbake: mer stabile bosetninger, felles byggverk, lagring, senere dyrking og grupper i stand til å samordne flere mennesker.

Det første tilstrekkelig stabile vinduet på denne ruten fører til åsene i Anatolia og til Sarımğara Çakmaktepe, rundt 9600 f.Kr. Der tar et erfarent jeger- og sankersamfunn skritt mot et mer bofast liv. Göbekli Tepe ligger omtrent 30 km unna, nær åtte timers gange i fortellingens målestokk, og vil åpnes som et senere reisemål på samme regionale rute. Çakmaktepe er verken opphavet til alle samfunn, den første sivilisasjonen eller hele menneskehetens historie. Det er det beste inngangspunktet for akkurat denne ruten.

5. Veritas, Aletheia og spillerne

Veritas og Aletheia er Arcas første Tracekeepere og historiens to hovedansikter.

• Veritas begynner vanligvis med: «Hva kan vi etterprøve?»
• Aletheia begynner vanligvis med: «Hvilken stemme eller kontekst mangler vi?»

Begge observerer belegg og lytter til mennesker. De representerer ikke fornuft mot følelser, og ingen av dem har alltid det riktige svaret.

Hver spiller kommer inn i Arca som en ny Tracekeeper og bruker sin egen avatar. Før det første vinduet åpnes, velges Veritas eller Aletheia som feltguide. Én av dem reiser alltid med, både alene og i samarbeidsspill, og opptar ingen spillerplass.

I solospill bestemmer spilleren. I samarbeidsspill tar laget et synlig valg; ved stemmelikhet avgjør den som opprettet rommet. Valget lagres for kampanjen og kan bare endres i Arca mellom oppdragene. Den hovedpersonen som ikke ble valgt, blir i Arca og deltar i prologen, returene, filmsekvensene og avslutningene.

Den valgte guiden følger gruppen, minner om målet, kan peke på neste trinn når hen blir bedt om det og hjelper med å ordne det som allerede er observert. Guiden samler ikke gjenstander, har ingen beholdning, stemmer ikke, bidrar ikke med et eksklusivt belegg og løser ikke gåten. Rollen er å hindre at spilleren går seg vill uten å frata hen oppdagelsen.

En Tracekeeper:

1. observerer før hen hevder noe;
2. lytter til menneskene og situasjonen deres;
3. sammenligner mer enn ett tegn;
4. skiller det bekreftede fra det mulige;
5. erkjenner det hen ennå ikke kan vite;
6. lagrer spørsmål til en senere tidsalder;
7. gir ikke fremtidig kunnskap til en person fra fortiden.

6. Slik går man inn i fortiden

Før oppdraget forbereder Vokteren Veritas og Aletheia på møtet. Begge tar på seg et menneskelig feltutseende slik at jordens mennesker kan kjenne igjen gestene deres, se dem i øynene og snakke med dem uten å bli lammet av en ukjent form.

Dette utseendet kopierer verken kroppen eller sinnet til et virkelig menneske. Det lar dem heller ikke utgi seg for noen. De beholder sin Avenyth-identitet og kommer ubevæpnet. I Arca bærer de en sammenhengende drakt i ett stykke, matt mørk grafitt, glatt, helt ensfarget og uten striper, linjer, lys, oransje, ravgult, cyan, blått, emblemer, insignier eller synlige apparater. De skiller seg fra hverandre gjennom ansikt, hår, stemme og bevegelse. Ved inngangen til en tidsalder erstatter terskelen drakten fullstendig med klær som passer til stedet, uten å innføre fremtidige gjenstander eller etterlate synlig teknologi. I Çakmaktepe bruker tilpasningen bare skinn og lær; plantefibre forekommer som snorer eller bindinger, ikke som stoff. Den valgte hovedpersonen beholder denne formen under oppdraget; den andre forblir tilkoblet fra Arca.

Tidsvinduene viser øyeblikk som allerede har skjedd. Tracekeeperne kan gå, lytte, samle og levere gjenstander, hjelpe med oppgaver og delta i lokale beslutninger fordi tilstedeværelsen deres allerede er en del av vinduet Atlas har åpnet. De kan ikke omskrive en stor historisk hendelse eller ta med en senere løsning.

Regelen presenteres enkelt for spilleren:

Vi kan gå inn, se og hjelpe. Vi kan ikke endre det som allerede har skjedd.

Et oppdrag kan ha ulike ruter, samtaler og lagbeslutninger. Disse forskjellene endrer hva spillerne forstår, hvilket forhold de bygger til personene og hvilke spørsmål de lagrer. De faste historiske hendelsene beholder sitt kjente utfall.

Hvis en scene må fremstille noe som ikke er dokumentert — for eksempel Kaels privatliv — merkes den som en plausibel rekonstruksjon. Spillet presenterer aldri denne oppdiktede samtalen som et virkelig opptak.

7. Fortidens personer og den frie samtalen

Personene er ikke oppslagsverk. De kjenner sitt sted, sin tid, sitt arbeid, sine minner og det de har kunnet observere.

De forholder seg til spilleren på tre måter:

1. De inviterer: de viser verdenen sin og spør hva den besøkende legger merke til.
2. De gir oppdrag: de ber om å finne, flytte, sammenligne eller levere noe de faktisk trenger.
3. De ber om hjelp: når et nytt problem oppstår eller de ikke kan følge flere tegn samtidig, samarbeider de med laget for å komme videre.

På tilrettelagte tidspunkt kan kameraet gå nærmere og åpne en fri samtale med tekst eller tale. Personen svarer med enkelt språk og bare innenfor egen kunnskap. Hvis spilleren spør om noe fra en senere tid, svarer personen ærlig, og Atlas lagrer spørsmålet.

Når en senere person kan videreføre temaet, minner Atlas om:

• hva den forrige personen forklarte;
• hvor personen måtte stoppe;
• hvilket spørsmål som ble stående åpent;
• hvilket nytt redskap, erfaring eller belegg som gjør det mulig å gå videre nå.

Slik vokser læringen naturlig uten å gjøre et menneske fra oldtiden til en uvitende person eller gi hen kunnskap om fremtiden.

8. Obskurantistene

Obskurantistene oppsto gjennom en splittelse i Avenyth-sivilisasjonen. De mener at én enkel, kontrollert historie er mer nyttig enn et arkiv fullt av usikkerhet, stemmer og belegg som alle kan undersøke. De mener at bevaring av så mange kilder og uenigheter gjør Arkivet langsomt og beslutninger vanskelige.

Ikke all kritikk av Arkivet gjør noen til obskurantist. Splittelsen begynner når en fraksjon bestemmer seg for å slette beleggenes opphav og hindre andre i å etterprøve deres versjon.

De har kommet Arca i forkjøpet i informasjonslaget, ikke i menneskehetens historie. De avskjærer kopier, bryter forbindelser, fjerner graden av usikkerhet og blander et virkelig belegg med en manipulert konklusjon. Målet deres er at Arca skal svare på en ugjennomsiktig versjon av menneskeheten, og at ingen skal kunne etterprøve hvordan den ble laget.

Grensene deres er faste:

• de forårsaker ikke kriger, religioner, oppfinnelser eller menneskelige beslutninger;
• de kontrollerer ikke historiske personer;
• de gjør ikke enhver feil til en sammensvergelse;
• de endrer ikke fortiden;
• de forklarer ikke menneskelig løgn, frykt eller konflikt.

Menneskeheten er allerede kompleks i seg selv. Obskurantistene utnytter hull, forenklinger og motsetninger de finner. I begynnelsen oppfattes de bare som Interferens; hensikten deres oppdages gradvis.

9. Den første kampanjen: Før byene

Ankomstoppdraget og de ti hovedeventyrene i forhistorien undersøker et enkelt spørsmål:

Hva trenger en gruppe for å leve, arbeide og bestemme sammen før byene finnes?

Kael og de andre i gruppen mottar ikke «sivilisasjon» fra spillerne. De lærer dem å lese sine egne omgivelser. De ber om hjelp når ild, kulde, mat, risiko, materialer, tegn eller uenighet krever at flere observasjoner kombineres.

Çakmaktepe bevarer boliger og spesielle runde rom hugget ut i grunnfjellet, noen med en diameter på opptil 16 m. Rekonstruksjonen bruker trestolper, ikke T-søyler, og kan vise arbeid, felles måltider og rituelle handlinger. De bevisst plasserte hodeskallene av urokser og sauer og de små rituelle kunstgjenstandene underbygger en symbolsk hensikt, men forklarer ikke betydningen. Fakler, rytmiske stemmer, slagverk, bevegelse og et festmåltid merkes som mulige eller rekonstruerte når direkte belegg ikke finnes.

Male- og slagredskapene underbygger sanking og tilberedning av ville planter. Steinperlene og annen pynt viser at tid og ferdigheter ble brukt på mer enn å skaffe mat. Den oppdiktede gruppen bevarer fortellinger om forfedre gjennom mange generasjoner, men spillet hevder ikke at samme stamme kan følges arkeologisk gjennom årtusener. Det hevdes heller ikke at det fantes profesjonelle prester eller et tributtsystem. En offergave, en person som leder ritualet, betydningen av hver hodeskalle eller støtte til håndverkere er mulige rekonstruksjoner av denne oppdiktede gruppen.

Oppdragene danner fire akter:

Til slutt oppretter Atlas Jordens første nedtegnelse med fire synlige lag:

• bekreftet;
• mulig;
• omstridt;
• rekonstruert for spillet.

Kampanjen avsluttes med spørsmål som andre tidsaldre kan utdype: brente kar, organisert dyrking, nedtegnelser, ressursfordeling og avtaler i større grupper. Sumer forblir sperret som spillbar kampanje til den er produsert og gjennomgått; det litterære hovedmanuskriptet kan utvikles uten å late som det spillbare innholdet allerede finnes.

10. Hele fortellingsbuen

Prolog — Spørsmålet

I 1974 sender Arecibo meldingen. Mye senere oppdager Atlas tidssporet mens signalet fortsatt er på reise. Avenyth-vokteren avviser et forhastet svar og sender Arca. Veritas og Aletheia når jorden, observerer nåtiden, finner motsetninger og oppdager den første interferensen. Atlas åpner ruten til Çakmaktepe, med Göbekli Tepe som senere regionalt reisemål, og tar imot de nye Tracekeeperne.

Kampanjer — Kjeden av spor

Hver tidsalder svarer på en del og åpner et nytt spørsmål. En senere person tar opp grensen til den forrige fordi hen har andre redskaper, problemer eller nedtegnelser. Ruten presenterer ikke en trapp fra underlegne til overlegne folk: Den sammenligner ulike måter å organisere livet og overføre kunnskap på.

Den fullstendige litterære ruten går gjennom tjuefem bind knyttet til tjuefire offentlige museer. Den er organisert i fem bevegelser — tellingen og navnet; stemmen, eden og ruinen; maktens navn; grunnleggelser og avstander; stemmer, landskap og minnets infrastrukturer — beskrevet i seriebibelen for den utvidede serien. Bind 21 til 25 åpner henholdsvis museene om san-folkene, garamantene, Batwa/Twa-folkene, bantu-ekspansjonene og bantuspråklige samfunn samt mandé-verdenene. Matrisen over personer og vinduer fastsetter gjenbrukte profiler, rekonstruerte figurer, reservasjoner og tidsgrenser. Atlas oppgir kronologiske sprang og sammenlignende sprang uten dokumentert kontakt.

Mens Arkivet vokser, prøver obskurantistene å slette kilder og gjøre muligheter til sikkerheter. Tracekeeperne oppdager at det å beskytte sannheten ikke betyr å påtvinge en endelig setning, men å bevare belegg, kontekst, uenighet og grenser slik at andre kan etterprøve dem.

Slutt — Arcas svar

Når ruten er fullført, forstår Arca at menneskeheten ikke kan oppsummeres med én dyd eller én feil. Den siste beslutningen spør ikke om arten «fortjener» å eksistere. Den spør hva erfaringen dens kan tilføre Arcas arkiv, og hvordan man kan svare uten å late som hele historien allerede er kjent.

Tracekeeperne sprer Arkivet med kildene og spørsmålene for å hindre at én fraksjon kontrollerer den eneste kopien. Deretter svarer Arca på signalet:

Jorden, vi har hørt spørsmålet deres. Dere er ikke alene.

Ruten med tjuefem bind legger til en presisering som ikke erstatter dette svaret:

Dette er det vi har forstått; dette er det vi ennå ikke kan fastslå.

Atlas viser da andre menneskelige spor som fortsatt er isolerte i ulike regioner av verden. Avslutningen sier ikke «nå kjenner vi menneskeheten». Den sier:

Hver tidsalder etterlot et spor. Mange gjenstår å følge.

11. Hva det betyr å vinne

Å vinne handler ikke om å samle alle gjenstandene eller finne et svar merket som riktig.

Et oppdrag fullføres når laget kan:

• forklare hva det bestemte;
• vise hvilke tegn som støtter beslutningen;
• erkjenne en kostnad eller en manglende stemme;
• si hvor sikkert det uttaler seg;
• lagre et ærlig spørsmål.

Den første kampanjen fullføres når ankomstoppdraget og de ti hovedeventyrene danner en sammenhengende nedtegnelse. Hele spillet avsluttes når Arca kan svare på signalet med et arkiv som er reviderbart, distribuert og åpent for nye ruter.

12. Kanonens grenser

• AVENYTH er det kanoniske navnet på sivilisasjonen som bygde Arca; kommersiell bruk er fortsatt underlagt juridisk gjennomgang.
• Arecibo-meldingen fra 16. november 1974 er den virkelige historiske utløseren; innholdet og strukturen endres ikke for å late som den sa mer enn den gjorde.
• Det fastsettes ikke et nøyaktig år for når Avenyth oppdager sporet, eller en bestemt dato for spillets nåtid.
• Signalet når ikke Avenyth på vanlig måte. Atlas oppdager det romtidslige sporet mens det fortsatt er på reise.
• Et Avenyth-fyr oppdager sporet og bruker oppdiktet kommunikasjon med nesten umerkelig forsinkelse for å varsle sentralen; den menneskelige bølgen overskrider ikke lysets hastighet.
• «Er det noen der ute?» oppsummerer den menneskelige hensikten; det presenteres ikke som en setning kodet i de 1.679 bitene.
• Avenyth lærer ikke navnet «Jorden» fra meldingen. Atlas finner det når det studerer opprinnelsesplaneten.
• Arca bevarer spor og forklaringer; det kopierer ikke noe vesens fullstendige sinn.
• Jorden er forandret av menneskeheten, ikke «erobret av en rase».
• Det finnes ingen plutselig intelligenstopp for tolv tusen år siden.
• Sarımğara Çakmaktepe er det første stabile vinduet på denne ruten; hulen, stammen og kontinuiteten gjennom årtusener er fortellingsmessige rekonstruksjoner, ikke beviste arkeologiske fakta.
• Göbekli Tepe forblir et senere reisemål, omtrent åtte timers gange unna; tallet uttrykker reisens omfang og ikke en nøyaktig rute dokumentert for 9600 f.Kr.
• Spillerne oppfinner ikke fremskritt før tiden.
• Historiske eller rekonstruerte personer kjenner ikke fremtiden.
• KI-samtalen kan ikke endre kanonen, gi et uskrevet avgjørende hint eller gå utover personens kunnskapsgrense.
• Det reiser alltid bare én feltguide valgt mellom Veritas og Aletheia; guiden veileder, men erstatter ingen menneskelig handling eller beslutning.
• Veritas og Aletheia tar på seg et menneskelig feltutseende uten å kopiere eller utgi seg for en virkelig person.
• Festmåltider har arkeologisk støtte; bestemte sanger, trommer, fakler og danser er plausible rekonstruksjoner.
• De bearbeidede hodeskallene viser et forhold til de døde, men beviser ikke alene en bestemt forfedrekult.
• Prester, tributter eller betydningen av hodeskallene og de rituelle gjenstandene presenteres ikke som beviste fakta om Çakmaktepe.
• Upton Lovell G2a tilhører britisk bronsealder, omtrent mellom 1850 og 1700 f.Kr.; det blandes aldri med gruppen i Çakmaktepe fra 9600 f.Kr. og presenteres ikke som en grav inne i Stonehenge.
• «Den såkalte sjamanen fra Upton Lovell» bevarer det historiske tilnavnet som et forskningstema. Kvinnelig kjønn støttes av DNA offentliggjort i 2026 og gullarbeid av redskapene; rollen som sjaman forblir merket som en tolkning.
• De egyptiske gravgjenstandene kalles «gulltunger» eller «tungeformede amuletter». De forekommer bare i et datert ptolemeisk eller romersk vindu og gjøres ikke til en skikk for hele Egypt.
• Obskurantistene manipulerer arkiver og forbindelser; de forårsaker ikke menneskehetens historie.
• Den første ruten representerer ikke hele menneskeheten.

13. Avgjorte og uavklarte beslutninger

Følgende er avgjort for forproduksjon:

• den virkelige Arecibo-meldingen fra 1974 som utløser;
• oppdagelsen av det romtidslige sporet, uten vanlig mottak av en bølge som allerede har krysset tusenvis av lysår;
• Avenyth-nettverket av fyr og dets oppdiktede protokoll for nesten umiddelbar kommunikasjon med sentralen;
• AVENYTH som navn, kultur og visuell retning for Arcas sivilisasjon;
• Arca som skip for tidsutforsking og bevaring;
• Veritas og Aletheia som de første Tracekeeperne og hovedansiktene;
• én feltguide valgt mellom Veritas og Aletheia i alle solo- eller samarbeidsøkter;
• Veritas og Aletheias menneskelige feltutseende for å samhandle med jordens mennesker;
• den ufullstendige skanningen av menneskehetens historie;
• økningen i sammenhengende spor, uten en «intelligenstopp»;
• Atlas' regler og umuligheten av å endre fortiden;
• obskurantistenes rolle og grenser;
• obskurantistene som en intern splittelse i Avenyth-sivilisasjonen;
• begynnelsen i Sarımğara Çakmaktepe og den senere tilgangen til Göbekli Tepe;
• Jordens første nedtegnelse;
• avslutningen med svaret på signalet;
• den litterære ruten med tjuefem bind og avslutningen med et distribuert, reviderbart Arkiv med synlige opphavspersoner, kostnader, samtykke og grenser;
• fri samtale begrenset av person og tidsperiode;
• hybridfremstillingen: 3D-person i verdenen og valgfritt nærbilde med KI-video, med 3D og skriftlig reserve;
• det fotorealistiske visuelle målet og planlegging av PC og konsoller fra produksjonsfasen.

Oppdatering godkjent 5. september 2026: Veritas og Aletheia går sammen inn i det første vinduet; se Juego_Inmortales.md. Regelen om én enkelt guide beholdes her til den gjennomgås særskilt.

Følgende venter fortsatt på en kreativ eller produksjonsmessig beslutning:

• endelig utseende for Veritas, Aletheia og spilleravatarene;
• endelig stemme og utseende for Avenyth-vokteren;
• obskurantistenes synlige figur eller interne struktur;
• juridisk gjennomgang av TRACEKEEPERS og Before Cities.

14. Utvidet rute og sidevinduer under utforsking

Den litterære hovedruten inneholder tjuefem bind og begynner i Çakmaktepe. Göbekli Tepe tilhører samme første bind som et senere reisemål. Bind 21 til 25 innlemmer san-vinduet fra 1871–1873, det garamantiske vinduet fra århundrene I–II e.Kr., et Batwa/Twa-forløp med tyngdepunkt i 2012, en samtidig gjennomgang av bantu-ekspansjonene og et sammensatt Manden omkring 1230–1240; ingen av dem blir automatisk en spillbar kampanje. bokkatalogen er kilden til rekkefølgen og spørsmålene som knytter forbindelser. Denne utvidelsen endrer ikke i seg selv antallet godkjente spillbare kampanjer.

Atlas kan åpne sidevinduer når et spor gir et spørsmål hovedruten ikke kan besvare uten å tøye kronologien. De hebraiske personene og det gamle konseptet Minne, kongerike og fortelling beholdes som en fremtidig gren til et tilsvarende museum og dokumentasjonsgrunnlag finnes; de slettes ikke og innlemmes ikke stilltiende i et annet folk.

Det første dokumenterte reservevinduet er Upton Lovell G2a, nær Stonehenge. Den fortellingsmessige rollen er å vise at historisk kunnskap endrer seg når nye analyser kommer til. Det er ikke produsert, er ikke en del av de ti første oppdragene, og profilen øker ennå ikke det annonserte antallet på 100 personer.

I Egypt er studiet av gulltunger fra graver godkjent som kandidat i et ptolemeisk eller romersk vindu. De behandles som gjenstand og trosforestilling i bestemte sammenhenger, aldri som en universell egyptisk skikk.