Åpen dokumentasjon

Originaltekst under CC BY-SA 4.0. Kode, varemerker og visuelle ressurser er ikke inkludert.

Çakmaktepe og veien til Göbekli Tepe

Stedet forklart med enkle ord

Çakmaktepe er et arkeologisk funnsted sørøst i dagens Tyrkia. Det tilhører begynnelsen av den førkeramiske yngre steinalderen, da jeger- og sankergrupper i regionen tok skritt mot et mer bofast liv.

TRACEKEEPERS åpner sitt første vindu i Sarımğara-hulen, innenfor rekonstruksjonen av Çakmaktepe, rundt 9600 f.Kr. Den bebodde hulen, navnet, stammen og forfedrenes kontinuitet gjennom årtusener er deler av fortellingen. De presenteres ikke som opplysninger bevist av utgravningen. Funnstedet gir derimot grunnlag for å spørre hvordan et erfarent samfunn kunne organisere boliger, oppgaver og møter uten byer.

Göbekli Tepe ligger omtrent 30 km unna. Spillet uttrykker denne avstanden som rundt åtte timers gange og forbeholder stedet til en senere reise. Det gjør ikke strekningen til en kort spasertur og hevder ikke at de to samfunnene var ett og det samme.

Hva du kan se i rekonstruksjonen

Landskapet fremstilles som et kalksteinsplatå med åser, lys jord, stein, gress, lavt kratt og spredte trær eller busker. Det viser ikke et sørafrikansk steinbrudd som om det var det virkelige stedet, og heller ikke en alpesjø, snødekte fjell eller en tett skog.

Ved hulen finnes runde, delvis nedgravde konstruksjoner hugget ut i grunnfjellet. Enkelte spesielle konstruksjoner i Çakmaktepe har en diameter på omtrent 16 m. Rekonstruksjonen bruker trestolper. Den plasserer ikke T-formede steinsøyler i denne bosetningen. Bygningene i Çakmaktepe kan forstås som regionale forløpere til løsninger som senere ses i Göbekli Tepe og andre steder, men en direkte utviklingslinje er ikke bevist.

Den første scenen foregår på en varm og tørr dag, men oppgir ingen oppdiktet nøyaktig temperatur. Dagens klima hjelper oss å forstå den moderne regionen, men kan ikke kopieres direkte elleve tusen år tilbake. Rundt 9600 f.Kr. begynte holocen, og det sørøstlige Anatolia var på vei ut av en tidligere kaldere og tørrere fase.

Villsauer og urokser kan ses i det fjerne. Gaseller og rever er regionale rekonstruksjoner, ikke konkrete funn tilskrevet Çakmaktepe. Geiter og husdyr legges ikke til som bekreftede fakta om leiren. Nyheter om ulvelignende dyr som levde sammen med mennesker, kommer sørfra gjennom oppdiktede reisende og presenteres som noe Bora ikke kunne etterprøve.

Arbeid, planter og pynt

Kampanjen viser mennesker som sanker og maler ville planter. Male- og slagredskapene fra Çakmaktepe underbygger disse aktivitetene. Den nøyaktige mengden, de konkrete artene, menyen og samtalene tilhører rekonstruksjonen når ingen publisert identifikasjon finnes.

Ankomstoppdraget ber deg finne fire små steiner i markerte områder på kartet og levere dem til Lorn. Han sammenligner steinene og hjelper med den tekniske bearbeidingen; Ena setter sammen og trer et beskjedent halskjede til datteren Luma, som velger den uregelmessige perlen, gjennom en trygg og forenklet interaksjon. Steinperler er dokumentert, men det konkrete halskjedet, mottakeren, familien og betydningen er oppdiktet. De ti påfølgende eventyrene hevder ikke at gruppen oppfinner ild, klær, jakt, jordbruk, kunst eller religion.

Samlinger og trosforestillinger

I Çakmaktepe ble det funnet bevisst plasserte hodeskaller av urokser og sauer samt små gjenstander som kan ha hatt rituell bruk. Det viser en tilsiktet handling, men lar oss ikke vite hva samfunnet trodde, hva hvert dyr betydde eller hvem som ledet samlingene.

Oru kan knytte dyr, minner og forfedre sammen innenfor gruppens oppdiktede trosforestillinger. Spillet skiller denne stemmen fra det arkeologien kan bevise. Sang, slagverk, fakler, dans og offergaver merkes som plausible rekonstruksjoner.

Materialer og grenser

Kampanjen kan vise stein, ulike flintredskaper, bein, tre, skinn, kurver og plantefibre. Den tilhører en tid før keramikken: det finnes ingen fungerende leirgryte, smeltet metall eller senere teknikker gitt av de reisende.

De synlige klærne er begrenset til uregelmessige stykker skinn og lær. Flettede plantefibre brukes som snorer, bindinger, belter, håndtak eller kurver, men ikke som stoff eller klespaneler. Små pyntegjenstander av bein, tenner, stein eller skjell brukes ikke som automatiske bevis på yrke, kjønn eller rang.

Sarımğara-hulen, elven, personligheten til de ni oppdiktede personene og den nøyaktige oppdragsrekkefølgen er forsiktig historisk fiksjon. De hjelper oss å utforske virkelige spørsmål uten å late som vi kjenner en samtale som fant sted for mer enn elleve tusen år siden.

Kilder som utgangspunkt

Kildene underbygger den generelle konteksten, arkitekturen og materialene. Kael, gruppen hans og de konkrete scenene er fortsatt en fortellingsmessig rekonstruksjon.